Når ble 50 en grense?

Jeg har tenkt litt på dette med alder i arbeidslivet. Vi sier at erfaring er verdifullt. At kompetanse bygges over tid. Likevel hører jeg stadig om dyktige mennesker over 50 som ikke kommer til i jobb -markedet. Noen kaller det alders- diskriminering. Kanskje er det det. Men kanskje handler det også om noe mer – et gap mellom hvordan vi ser etter kompetanse, og hvordan erfaring faktisk blir forstått. For mennesker over 50 bringer jo noe vi trenger mer av, ikke mindre:stabilitet, dømmekraft og evnen til å stå i både endring og press. De ser helhet, bygger relasjoner – og overfører verdier som ikke kan læres på et kurs. Samtidig er jeg opptatt av noe annet også: å få flere unge inn i arbeidslivet.

For vi trenger dem. Energien. Tempoet.

Nye perspektiver. Motet til å stille spørsmål der vi andre kanskje har blitt litt for trygge.

Men det ene må ikke utelukke det andre.

Jeg tror tvert imot at vi mister noe viktig når vi tenker i enten–eller. For det er jo i møtet mellom mennesker med ulik erfaring at det virkelig skjer noe.

Når noen har stått i det før – og noen ser det med helt nye øyne.Når trygghet møter nysgjerrighet.Når erfaring og utvikling får eksistere samtidig.

Kanskje er ikke hovedutfordringen alder i seg selv, men om vi klarer å være åpne nok til å se verdien i det som er annerledes enn oss selv?

Det gjelder begge veier.

For meg handler dette ikke bare om inkludering – men om kvaliteten på det vi bygger sammen.

Fra mitt ståsted: Plass til alle handler ikke om kompromiss – det handler om å forstå at vi blir bedre når flere får bidra.